At det skulle gå mer enn et år før jeg skrev her igjen var jo litt spesielt.
Oppsummering av det siste året:
Ferdig på videregående, media og kommunikasjon er nå historie. Min skolegang, ikke bransjen, hø-hø. Til høsten (2014) skulle jeg i Militæret, men det ble ikke noe av det siden det var fullt. Og jeg var en av de som ble sendt hjem. Heldigvis klarte jeg å skaffe meg en jobb som butikkmedarbeider på Coop Prix nesten rett etterpå!
Der har jeg nå jobbet i et år og senest i går flyttet jeg hit til Trondheim. Nå er det mer skole i vente og det er fortsatt media det går i, nærmere bestemt bachelor i medievitenskap.
I går sto jeg opp 0515 for å rekke ferga. Den gikk 0630 og var fremme 0720, som vanlig. Deretter var det bare å kjøre til Bodø. Vi kjørte ikke rett til flyplassen, vi hadde med en henger. Hva som var i hengeren? Vel, av alle ting var det et hoppeslott. Det leverte vi på avtalt adresse, og etter det så dro vi på flyplassen.
Flyet var forsinket, ca 15 minutter. Det var en grei flight, men jeg er usikker på om jeg satt meg på feil plass. D er vindussete, ja? Hun som satt ved siden av meg så ikke bli ut, men hun sa ikke noe om det.
Vi lander og er kommet til Værnes. Vi går ut av flyet og rett på tarmacen (bakken altså). Så er det inn å hente bagasjen. Håndbagasjen har jeg selvfølgelig hatt tett til meg hele turen. En PC-sekk med en 16" PC, en ekstern harddisk, en Raspberry Pi, headset, ruter, bankkodebrikke, minnepenn og SD-kort er liksom ikke sånt man sender i check-in-bagasje når man har sett hvordan de behandler den bagasjen!
Heldigvis var 15kg-sekken full av klær og myke ting som sengetrekk. Apropos den 16kg-sekken så var den et herk å bære. Jeg visste egentlig ikke helt hvor jeg skulle heller, men heldigvis ble jeg geleidet langt på vei av Flyekspressen, helt til Moholt. Jeg skulle til Steinan, men først måtte jeg hente nøkler i Frode Rinnans veg. Det var fint vær. Det var det jeg ville ha tenkt. Men med hettegenser, skinnjakke og bomulls-tskjorte i sikkert 20+ celsius var det liksom ikke så fint, det var mer som en slags utfordring.
De første 300 meterne fra bussholdeplassen til Frode Rinnans var greie, spesielt siden jeg fikk satt sekken fra meg en stund. Av en eller annen grunn hadde jeg den på mens jeg sa jeg var kommet for å få utlevert nøkler. Når jeg hadde fått nøkler og vaskebrikke var det tid for hjemveien. Det vil si veien til mitt nye hjem. De metrene var ikke så greie. Det var bare 2,5 kilometer men føltes ut som en mil med den sekken. I tillegg hadde jeg håndbagasjesekken. PC-en i seg selv veier kanskje 3kg.
Når jeg var kommet til rundkjøringa på Steinan så jeg egentlig ikke hvor jeg var. Jeg prøvde å finne frem til huset mitt ved å se på numrene. Det var vanskelig. Trodde jeg. Det sto for eksempel
64-68 ←
68-72 *sånn enter-pil*
Dette var jo da bare romnummerne. Heldigvis hadde jeg med meg kart fra SiT på Frode Rinnans. Jeg fant ut hvor Bunnpris var og lokaliserte meg derfra. Men når jeg fant småhuset og skulle låse opp, passet ikke nøkkelen. Det vil si, den passet, men jeg fikk ikke vridd om. Akkurat da kom, det jeg nå mest presis kan kalle "Parkvesenet" opp. Jeg tror de jobbet i Studentsamskipnaden. De hjalp meg å finne ut at det var på den andre siden av huset jeg bodde på! Det var litt flaut. Men at det var inngangsdør på begge sidene syns jeg var rart.
Når jeg kom meg inn og fikk pakket ut kom dem på inspeksjon. Jeg husker jeg tenkte at det var da tidlig, jeg har ikke vært her fem minutter en gang... Det skulle vise seg at det ikke var meg som skulle sjekkes, men de så over at alt som skulle være der var der og det var det visst. I mellomtiden var jeg oppe på hemsen og vi snakket ikke noe mer etter de hadde sagt at hvis det var noe jeg lurte på skulle jeg bare spørre og at de sa ha det.
Jeg hadde ikke internett den dagen og hadde allerede klart å bruke 400MB av mine 1GB/mnd, så jeg bestemte meg for å gå ut og utforske nabolaget! Det ble en god tur, for jeg gikk rundt i hulter og bulter, men fant ut hvor det var kortest å gå til bussen og hvor det gikk flest busser. Ut i fra kartet så det ut som det skulle bli en traust hverdag bussmessig, men 1 km er overkommelig. Etterhvert finner man også snarveier som korter ned 100 m. Og fra Studentbyen til Nardosenteret er det nedoverbakke også.
Etter den turen bestemte jeg meg for å sove. Det ble en rar natt. Som sagt hadde jeg ikke internett, men måååtte jo bare sjekke og sende litt snaps med EDGE-nettet... Heldigvis klarte jeg å overbevise meg selv om at jeg trengte de MB'ene senere om jeg sto fast om bussruter. Siden de bussrutene vi har der jeg kommer fra er... forvirrende, tenkte jeg ikke over den veldig greie grafiske fremstillingen med kart og greier det er her i Trondheim.
Men sovingen... Ikke hadde jeg dyne eller pute, men jeg hadde i det minste laken. Jeg lagde en improvisert pute av noen gensere og en t-skjorte. Den var... mindre grei. Men det var bare en natt. Dynetrekket ble dyna mi. Jeg fant ut når jeg sto opp neste dag (dagen i dag) at det var termostat. For klokka 4 på natta våknet jeg av at jeg frøs. Jeg skjønte ikke hvorfor, det var midt på sommeren. Men av Røde Kors-medlemskapet mitt fant jeg ut at det var bare å ta på seg sokker (helst lester da, men sokker var det eneste jeg hadde) og en bomulls-t-skjorte (helst ull... men... (ja, og for all del unngå polyester uansett plagg om du skal på tur eller til kalde steder)). Det ble ok og jeg fikk sove ordentlig. Dagen etter, altså i dag, fant jeg ut av det med termostaten. Etter tre timer går den i 16+ celsius-modus i 72 timer, og ennå lavere etter de timene. Så jeg må trykke på den litt av og til.
---
Dette ble jo en del, jeg stekte en pizza når jeg var begynt å skrive dette, den var ferdig 22.55, nå er den 23.38 og jeg har ikke tatt en eneste bit, så nå publiserer jeg dette og slår på Netflix. Skal ut og kjøpe gardiner i morra (grøss og gru), skal prøve å få tatt en del bilder, jeg vet selv hvor kjedelig det er å lese lange bloggtekster uten bilder.
På bussen på vei til byen hadde periodekortet mitt forvandlet seg til et verdikort... Det rare er at når jeg tok bussen hjem natta før sa bussjåføren at det sto at det var 7 dager igjen. I dag var jeg på atb-kontoret og både dagens bussjåfør fra 22-bussen og han i luka på atb-kontoret sa det var 0 dager igjen. Det stemte at det var 0 dager igjen, men det jeg reagerte på var at han sa at det ikke var mer penger på kortet. Det var tomt for dager å reise på. Hva gjør jeg nå, spurte jeg. Send melding, sa han. Så gjorde jeg det og det ordnet seg. Men jeg skjønner ikke helt hvordan det gikk til at det var 7 dager igjen dagen før det var 0 dager igjen. Og jeg så at det sto 7 dager igjen på bussen på kvelden selv på skjermen til bussjåføren. Men nå vet jeg at jeg kjøpte for en uke denne datoen. Så nå skal jeg følge med, jeg har til og med tatt kvitteringen og lagt den i skuffa.
