 |
| Statistikken min fra jeg begynte å blogge her til dags dato. |
Ser jeg burde skrive litt oftere her, det er lenge siden jeg har skrevet et ordentlig innlegg. Som jeg tok opp i forrige innlegg er jeg litt usikker på om jeg vil publisere dette... Ser for meg at det kommer til å skape stor halloi lokalt og noen rykter her og der hvor jeg får merkelappen sorte får eller noe. Men, siden det er meg selv det er snakk om, har jeg bestemt meg for at det er greit. Jeg kommer ikke til å merke noe særlig til det. Det kommer ikke til å forandre noe særlig hos de som leser det, annet enn hvordan de ser på meg. Og om de synes jeg er en dust så gjør det ikke noe, jeg bryr meg ikke om det. De jeg vil være venner med, vet mer eller mindre dette uansett. Kanskje de har glemt det, for det er lenge siden jeg har snakket om det, men de visste det i hvert fall en gang.
Det jeg snakker om er hvordan det er å bo på de stedene jeg har bodd på. Jeg har bodd flere steder, men skal konsentrere meg om tre steder. Det er Bamble, Meløya og Bodø.
Bamble
Det er her jeg får mine aller første venner. Alle minnene her i fra sitter brent inn i hjernen min. Jeg klarer ikke glemme alle sykkelturene til meg og Jonas i nabolaget, fra øverst i bakken til gammelhuset mitt, ned veien til småbåthavna, den gangen vi lå på rygg på skateboardet ned bakken. Charlene og jeg som sitter inne og spiller Nintendo 64, mens jeg leker meg med det grønne regnrøret hennes. Når Christina og jeg ser på kaninen hennes. I jula når Jonas og Charlotte er på besøk hos oss, og jeg spiller Rudolf er rød på nesen med "blålysa" på Boomblasteren min. Alle de herlige båtturene. Kunne ha pøst på med hundrevis av andre, fra snøballkrig til kræsjing i postkassa til spionering på narkomane til folk vi løpte fra som prøvde å stikke oss med pinner til badeturer i Paradisbukta og gåturer på Jomfruland, turer med speidern, turer til Hafsund, leking i skogen, leking på lekeplassen, steinhogging mellom tomta til mormora til Jonas og tomta mi, osv, osv. Jeg husker stort sett bare bra ting derfra, selvfølgelig kjedet jeg meg litt nå og da, men det er ikke noe som jeg kan huske noe særlig.
Så kommer "The Point of No Return". Det er dette jeg snakker om som folk kan føle seg litt fornærmet over, og jeg vil bare si unnskyld på forhånd, for jeg kunne selv ha gjort mye for å forandre det. Men akkurat da virket det helt umulig. Jeg fikk vite det en dag ved frokostbordet. Vi skulle flytte til Nord-Norge. Jeg ble ikke noe særlig overrasket da, jeg var fullt med og glad. Det var ikke før selve dagen kom når vi kjørte av gårde at jeg skjønte at vi flyttet på en måte. Husker enda at det bare kom som et sjokk, selv om jeg hadde visst vi skulle flytte i flere måneder. Når jeg så at familien Borge ble mindre og mindre og vi kjørte ut fra Märtha Cochsvei og ut på E18. Selv ca. etter en uke i Nord-Norge føltes det som om vi bare var i Nord-Norge på ferie eller noe, som tidligere.
Meløya
Det var like før sommerferien var slutt og jeg skulle begynne på skolen. Jeg gjorde ikke stort, tror jeg var 8 år da. Jeg var veldig spent på hvordan skolen der var, hvordan lærerne var og ikke minst hvordan folkene jeg skulle gå i klasse med i 7 år fremover og kanskje enda noen år til var. Heldigvis gikk det bedre enn forventet og jeg ble gode venner med alle på trinnet. Spesielt en kar som heter Petter, vi fant på mye rart. Vi var veldig mye ute, faktisk. Men så gikk det noen år da, vi ble større og ting ble annerledes. Så kom dette "sosialiseringstoget" som jeg liker å kalle det. Det her higet etter å være sosial. Jeg har fått en oppfatning av at det er en trend, det er ikke lenger bare noe som er forventa, det er om å kjenne flest mulig folk, holde seg oppdatert på dem, vite hva de driver med for tiden. Det er jo forsåvidt greit, det er bare det at jeg har et personlig problem med at akkurat ordet "sosial" er så oppbrukt, og også ofte misbrukt.
Du har sikkert fått med deg det at de som bor på små plasser, spesielt i utkantstrøkene av de små plassene ofte er ganske merkelige folk? Nå sier jeg ikke at de som bor på små plasser er merkelig folk, men det er som regel der man legger merke til dem, nettopp fordi det er så få mennesker der og akkurat det merkelige mennesket skiller seg ut fra resten. I en annen sammenheng snakka jeg og pappa om det (om en nyhetssak om noe rusmidler på Karmøy). Da tenkte jeg på meg selv. Jeg har alltid vært litt merkelig, men jeg har merka det selv i løpet av tiden jeg har bodd her. Det skjer så lite her. Jeg har så mye tid til å tenke. For jeg har blitt veldig asosial av meg av å bo her. Spesielt den siste tiden på ungdomsskolen. Da møttes vi omtrent bare på skolegården om ettermiddagen/kveldene. Og det er jo fint, at hele gjengen samles og at alle vet det er en vanlig møteplass så ingen føler seg utafor. Men etter utallige ganger av det ble jeg rett og slett lei. Sånn innimellom hadde vi også filmkvelder. Og det var det. Filmkveld eller skoleplassvennemøte. På grunn av det satt jeg mye inne på PC-en og fiklet (og pga et par andre ting, men det skriver jeg ikke om nå, hehe ☺)
Det var det jeg orket å skrive for i dag, det kommer mer. Vet ikke når. Har mistanker om at det blir etter eksamen og alt det travle i mai er forbi. Ser for meg den tiden på skolen hvor vi har fått sluttkarakterene for i år blir neste innlegg. For jeg har mye mer jeg kunne ha lagt til, dette er egentlig bare en disposisjon. Om jeg kunne ha bestemt hver enkelt person som fikk lese/ikke lese dette kunne jeg nok ha skrevet mye mer utfyllende.
Takk for ytringsfriheten her i landet, den setter jeg utrolig stor pris på! :-)
 |
| Kilde: http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/f/f8/Bamble_brevik.jpg |
Så kommer "The Point of No Return". Det er dette jeg snakker om som folk kan føle seg litt fornærmet over, og jeg vil bare si unnskyld på forhånd, for jeg kunne selv ha gjort mye for å forandre det. Men akkurat da virket det helt umulig. Jeg fikk vite det en dag ved frokostbordet. Vi skulle flytte til Nord-Norge. Jeg ble ikke noe særlig overrasket da, jeg var fullt med og glad. Det var ikke før selve dagen kom når vi kjørte av gårde at jeg skjønte at vi flyttet på en måte. Husker enda at det bare kom som et sjokk, selv om jeg hadde visst vi skulle flytte i flere måneder. Når jeg så at familien Borge ble mindre og mindre og vi kjørte ut fra Märtha Cochsvei og ut på E18. Selv ca. etter en uke i Nord-Norge føltes det som om vi bare var i Nord-Norge på ferie eller noe, som tidligere.
Meløya
Det var like før sommerferien var slutt og jeg skulle begynne på skolen. Jeg gjorde ikke stort, tror jeg var 8 år da. Jeg var veldig spent på hvordan skolen der var, hvordan lærerne var og ikke minst hvordan folkene jeg skulle gå i klasse med i 7 år fremover og kanskje enda noen år til var. Heldigvis gikk det bedre enn forventet og jeg ble gode venner med alle på trinnet. Spesielt en kar som heter Petter, vi fant på mye rart. Vi var veldig mye ute, faktisk. Men så gikk det noen år da, vi ble større og ting ble annerledes. Så kom dette "sosialiseringstoget" som jeg liker å kalle det. Det her higet etter å være sosial. Jeg har fått en oppfatning av at det er en trend, det er ikke lenger bare noe som er forventa, det er om å kjenne flest mulig folk, holde seg oppdatert på dem, vite hva de driver med for tiden. Det er jo forsåvidt greit, det er bare det at jeg har et personlig problem med at akkurat ordet "sosial" er så oppbrukt, og også ofte misbrukt.
Du har sikkert fått med deg det at de som bor på små plasser, spesielt i utkantstrøkene av de små plassene ofte er ganske merkelige folk? Nå sier jeg ikke at de som bor på små plasser er merkelig folk, men det er som regel der man legger merke til dem, nettopp fordi det er så få mennesker der og akkurat det merkelige mennesket skiller seg ut fra resten. I en annen sammenheng snakka jeg og pappa om det (om en nyhetssak om noe rusmidler på Karmøy). Da tenkte jeg på meg selv. Jeg har alltid vært litt merkelig, men jeg har merka det selv i løpet av tiden jeg har bodd her. Det skjer så lite her. Jeg har så mye tid til å tenke. For jeg har blitt veldig asosial av meg av å bo her. Spesielt den siste tiden på ungdomsskolen. Da møttes vi omtrent bare på skolegården om ettermiddagen/kveldene. Og det er jo fint, at hele gjengen samles og at alle vet det er en vanlig møteplass så ingen føler seg utafor. Men etter utallige ganger av det ble jeg rett og slett lei. Sånn innimellom hadde vi også filmkvelder. Og det var det. Filmkveld eller skoleplassvennemøte. På grunn av det satt jeg mye inne på PC-en og fiklet (og pga et par andre ting, men det skriver jeg ikke om nå, hehe ☺)
---
Det var det jeg orket å skrive for i dag, det kommer mer. Vet ikke når. Har mistanker om at det blir etter eksamen og alt det travle i mai er forbi. Ser for meg den tiden på skolen hvor vi har fått sluttkarakterene for i år blir neste innlegg. For jeg har mye mer jeg kunne ha lagt til, dette er egentlig bare en disposisjon. Om jeg kunne ha bestemt hver enkelt person som fikk lese/ikke lese dette kunne jeg nok ha skrevet mye mer utfyllende.
Takk for ytringsfriheten her i landet, den setter jeg utrolig stor pris på! :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Føl deg som hjemme! :)