Det var en gang i Trondheim en gutt som ble fødet, i '94. Ved hans födsel havde han funnet to folk på sygehuset kalt Elisabeth og Simen. Disse to skulle vise seg å være synlige for hans liv lenge.
Kristian Martin og handes foresatte flydtet til et sted kallet Bamble i Telemark. Det var på denne lokasjonen han fikk sin første bestevenn, Jonas Borge. De skulle vise seg å lege sammen hele tiden, omtrent hver endeste dag.
Han fikk også flere vender, blandt annet C&C (Kan ikke skrive dere i noen rekkefølge vett, men dere vet hvem dere er! :D), Preben og Elisabeth.
Så kom skulen.
Skulen var forsåvidt grei det förste aaret men begynte etter kort tid å kjede Kristian Martin. Han havde ikke tid til dette.
En dag efter skulen fik han en beskjed om at de kanskje skulle flytte til Nord-Norge. Kristian Martin sa "Skal vi?" og gikk rolig opp på værelset sitt. Han tenkte og tenkte, men kom ikke fram til noen annen vei enn å sende brev på for å holde kontakten med vennene sine.
Når flyttedagen kom skjønte han ikke helt inni seg at han skulle flytte for godt før bilen begynte å trille nordover.
Her fikk han også sine venner. Det var gode venner, men det var liksom ingen man kunne være med hver eneste dag. Kristian Martin var ikke med Jonas hver dag heller, etter at han hadde begynt på skolen, men dette var likevel noe annerledes.
Kristian Martin ble en stille gutt, visste ikke hva han skulle gjøre. Fokuserte mye på skolearbeid, og ble mer opptatt av data enn han allerede var. Etterhvert som skolearbeidet kjedet han satt han seg på dataen som ble mer og mer interessant.
Det skulle vise seg at han ble litt for opptatt i dataen og oftere og oftere kuttet ut hans eget sosiale liv. Han likte seg best online. Det ble nok for han når det eneste man gjorde var å se film sammen, for så å gå etter en liten stund.
....når man har levd livet med en barndom som Kristian Martins virker nåtiden vanvittig monoton. Han syns nesten ingenting er spennende lenger, og fokuserer for det meste å få ting til på skolen og å se på filmer og å finne musikk fra 70- og 80-tallet som han liker. Tragisk, vil mange fjortiser si.
Ofte dagdrømmer han om ei trøndersk jente som han blir kjent med på en typisk, norsk campingplass. Disse små, røde hyttene, ikke langt fra en riksvei. De liker hverandre godt, men blir bare kjent akkurat sånn at kjemien får utløp, før den ene må dra videre med resten av familien sin. Selv om de var i lag hele tiden de to dagene de var på den campingplassen. Takk for tiden, forresten.
Han har ofte tenkt at han er litt "psykisk knekt" for å miste de gode vennene i barndommen på den måten. Så brått. Og det er ikke sånne "barndomsvenner" man får i Oslo, det er vanskelig å forklare men jeg ville kalt det ekte forstads-venner. Jeg merket at vi fortsatt er veldig sterkt knyttet, det merket jeg når jeg sist var på ferie!
Alle har jo forandret seg i løpet av tiden, men jeg tror ikke vi på RBS hadde skilt oss fra hverandre om vi alle fortsatt hadde bodd der.
Dette er sikkert en av grunnene til at jeg ikke liker skolen noe særlig uten at jeg kan si akkurat hvorfor.
Så nå sitter jeg her og skriver noen deler av livet mitt som er veldig viktig for meg. Det her er ikke noen typisk gutteting, men jeg er for likestilling begge veier, og jeg kan si at jeg er over gjennomsnittet metroseksuell uansett hvor mye turn-off det må ha.
Jeg har mange gode venner i nord, jeg har det, men all "vennemagien" eller hva jeg skal kalle det, er fordelt på så mange at det blir liksom ikke noen nære. Jeg har mye mer jeg kunne sagt, men ærlig talt så er det grenser for hva man gidder å lese, spesielt når det er sånn stoff som det her.
Og om noen skulle trolle meg for å skrive det jeg har skrevet her, så kommer jeg til å la kommentarene stå. På Trolls språk: "Jeg driter i om dere troller meg!"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Føl deg som hjemme! :)