De siste ukene så har jeg i alt for stor grad brukt de samme klærne. Det vil si, de klærne som passer. De andre klærne jeg har er for trange. Så jeg var nettopp på Dressmann og kjøpte nye. Jeg er ikke fornøyd, men det ble for flaut.

I utgangspunktet så bruker jeg en bukse som er katalog-kjøpt. På den står det at størrelsen min er 36W32L, så naturligvis spurte jeg etter det. De passet ikke i det hele tatt, jeg fikk ikke igjen gylfen. Jeg er i prøverommet da jeg hører at de spør om buksa passer. Jeg sier at den passer i lengden, men ikke i "bredde", så han finner frem en som er to størrelser større. Den passer heller ikke. Så jeg går og henter en på 40W. 40!

Jeg får den i det minste på. Men den er for kort i ræva. Når jeg setter meg ned, ser det ut som jeg jobber som rørlegger...

Jeg vet jeg er stor, og det har jeg tenkt på lenge. Og jeg har ofte prøvd og gjort noe med det, men jeg har alltid liksom mistet innstillingen, og gått tilbake til gamle uvaner og egentlig bare est ut. Så jeg håper denne hendelsen får meg til å holde fokus. Hovedmålet er å miste 21 kilogram. 21000 gram. Da er jeg midt på BMI-skalaen. Jeg vet BMI-skalaen ikke er en "fasit", men det er en helt grei veiledning mot hva som liksom er riktig. For nå er det like før jeg når skala som ikke bare overvektig, men det vi kaller sykelig overvektig, og jeg er skuffet over at jeg har latt kroppen min forfalle så mye.


Denne gangen SKAL jeg klare det.

Endelig var dagen her. Google hadde startet med å rulle ut Android 8 for ca en måneds tid siden, så jeg har gledet meg til jeg fikk det. Så jeg klikket på "Last ned og installer". Det var gjort, og Nexusen ba meg om å slå av og på telefonen for å fullføre installasjonen, så jeg gjorde det. Jeg hadde mye batteri igjen, så jeg fant ut at jeg skulle dra og spille Pokémon Go.

I sentrum begynner jeg å spille, og jeg havner etterhvert i nærheten av Stavanger konserthus, da det skal komme en Entei-gym, og er i nærheten av en Pikachu-spawn. Da jeg kommer frem oppdager jeg at telefonen er svart. Det fungerer ikke å trykke på låse-knappen for å låse den opp, og den reagerer ikke på fingeravtrykket mitt. Det var rart, tenker jeg.
Jeg oppdager at telefonen er slått av. Så jeg slår den på. Det pleier å ta en stund, så jeg åpner boksen min Monster i mens. Men denne gangen tar det lang tid. Så jeg slår den av og på igjen, og stirrer. Nå skjønner jeg hvorfor. Det tok ikke lang tid, den bootlooper. Den prøver og starte, men får det ikke til.

Jeg har jo "tuklet" en del med min forrige mobil, en Galaxy S2, gjennom det man kaller å flashe ROMs, så jeg holder inne power+volum ned for å komme i recovery mode, og jeg prøver å reloade bootloader, og det går heller ikke. Så jeg drar hjem.

Etter å ha gått fra Stavanger konserthus til Madlakrossen siden jeg ikke har et fysisk kolumbuskort, og jeg ikke har tilgang til appen, logger jeg meg på PC-en for å se om andre har lignende problem. Og det har de.

Så nå er telefonen sendt på service...

I/O

En digital detox. Jeg småstartet litt på søndag. Jeg avinstallerte Groups og Messenger i tillegg til Twitter. Det er de appene som suger absolutt mest tid fra meg. Facebook-appen har jeg avinstallert får lenge siden. En halvferdig port av et firma med flere millioner daglige brukere er for dårlig.

Uansett går det smertefritt. Sist gang jeg gjorde dette beskyldte folk meg for at jeg bare ville ha oppmerksomhet. En spesiell form for spissfindighet må jeg si. Jeg vil jo vekk fra skjermen og ut. Det er dette med timesvis foran skjermen og gjøre ingenting. Jeg er lei. Jeg la godt merke til det forrige gang jeg gjorde dette.

De bildene som brukerne legger ut, de virker så lykkelige og polerte. Men hvis du er der i det øyeblikket bilde blir tatt, så er det en helt annen verden. Facebook var annerledes før folk begynte å bruke det som en skrytebok. Jeg har fått nok av skrytingen.

I/O

Deadmau5' 4ware stråler ut av anlegget på maskinene vi bruker til å redigere på. Akkurat nå skriver jeg bare Lars Saabye Christensens "Radio" om til manusformat. Jeg bruker en trialversjon av CeltX. Det deilige er at det er ikke noe reklame. Jeg har bare åpen CeltX-fanen og jeg hører på musikk via YouTube.

Blikket veksler mellom den store epleskjermen og det lille arket med tekst på. Ved siden av har mobilen blinket gult. Snap-varsel. Det er ikke viktig, så derfor tenker jeg ikke noe mer over det.

Det er verre med gamlingen. Facebook. Et evig rot av alt fra viktige beskjeder om hvor vi skal være, eller om vi skal være i det hele tatt eller ikke, på universitetet de og de dagene. ItsLearning-kalenderen stemmer ikke alltid, og semesterplanen er allerede utdatert. Plutselig får jeg en støkk. 

Støkken er fra nervene mine. Den frenetiske pling-lyden fra Messenger klemmer sammen nervene mine. Jeg sukker irritert og slår på flymodus. Jeg som hadde så god flyt i skolearbeidet. Det er i dette øyeblikket jeg bestemmer meg for å slå av hele dritten. En slags digital detox.