Denne nyheten slo meg hardt nå i disse juletider. Den handler om to barn som hadde invitert elleve stykker til bursdag. Ingen kom. Fire stykker hadde ringt på forhånd og sagt i fra, slik som normale folk gjør. Det jeg syns er rart er de sju andre familien ikke hørte noe fra. Vanligvis i invitasjoner til barnebursdager står det jo "ring hvis du ikke kan komme". Dersom man kan komme er det vanligvis ikke noe kontakt før det ringer på døra. Da er det jo ikke noe rart at familien trodde det skulle komme sju gjester.
Det som slår meg er det siste avsnittet i artikkelen,
sitat
– Det er faktisk ikke lenge siden jeg hørte om et lignende tilfelle hvor det også var snakk om en barnebursdag der ingen kom. Den gang laget de et nytt selskap hvor alle i klassen ble bedt. Det viste seg også at mange av foreldrene ikke hadde sett noen invitasjon til selskapet, sier Elisabeth S. Gundersen.
sitat slutt
Er det mulig at barna til foreldrene har gjemt unna invitasjonen fordi denne gutten som hadde bursdag ikke er med i vennekretsen? At de ser på denne gutten som sær eller rar og ikke vil ha noe med han å gjøre?
Marianne Smedholen sier selv dette:
sitat
– Det som er viktig for meg å få frem er hvordan dette påvirker de barna som blir utsatt for det. Som foreldre har vi et ansvar for å være litt nabokjerringer. Vi må snakke sammen, og sørge for at alle blir inkludert. Og når barna kommer og sier at «jeg vil ikke i bursdag til han eller henne», så er det kanskje nettopp da man skal gå. Det er i alle fall den lærdommen jeg selv tar fra dette, og jeg kommer aldri til å ta lett på en bursdagsinvitasjon igjen, sier hun videre.
sitat slutt
I VG blir hendelen fremstilt som skjult mobbing. Det er tabloid å skrive det mtp at de ikke har underbygget det tilstrekkelig men jeg er likevel enig med VG. Det stikker nok noe mer under. Nå har ikke jeg fullført noe pedagogikk-studie, men basert på egne erfaringer går det mye på hva de andre syns om en, spesielt i åtteårsalderen. Det sosialie hierarkiet begynner mye tidligere enn man skal tro og i den alderen er det lett å bli enig med de andre for ikke også å bli den som inviterer til bursdag uten at noen møter opp. Hvor ofte hører man ikke barn si "hvis ikke inviterer jeg deg ikke i burdagen min!"?
Jeg tror dette sosiale har blitt enda mer "hardt" etter at Disney Channel kom på banen. Hvis dere har sett noen av de nyere norskdubbede sitcomene er det til å spy av. Disney er ikke lengre jomfruer i nød og pratende dyr, det har blitt kommersielt søppel som tjener pengerpengerpenger på dine barn og deres ønsker.
I "gamle dager" var det bare fysisk vold, nå er det også psykisk noe som sliter mye mer over lengre perioder og "ødelegger" barnet ditt innenfra og ut.
(Til slutt vil jeg bare si at dette er skrevet i full fart og jeg ikke har backet det opp med noen kilder bortsett fra artiklene men jeg vil tro de som har sett en del av disse Disney-sitcomene vil være enig. I tillegg må jeg si at jeg vet at jenter hele tiden har brutt hverandre ned psykisk, men nå er det verre enn noen gang før. Og ja, jeg vet det var snakk om en guttebursdag, men kjønnsrollene er ikke så markante lengre og slåssing er ikke like vanlig lengre.)
